More than two years after the end of Sri Lanka’s civil war, the political situation in the country remains deeply worrying. The unique opportunity the government has to build a lasting and just peace after the defeat of the Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE) is being lost. The government has not taken credible steps to ensure accountability for the grave allegations of war crimes and crimes against humanity identified in the April 2011 report of the Secretary-General’s Panel of Experts on Accountability in Sri Lanka. Nor has the government pursued policies to reconcile the country’s ethnic communities after decades of political violence and conflict. Instead, its post-war agenda has been to further centralise power, expand the role of the military, undermine local civilian authorities, and politicise the institutions that should uphold the rule of law and combat impunity. As argued in Crisis Group’s most recent report, the risk of an eventual return to violence is growing again.
There are strong grounds to question the government’s claims of progress on crucial post-war issues such as the state of emergency and repressive anti-terrorism laws, militarisation and insecurity, resettlement of internally displaced persons (IDPs), reintegration of alleged ex-combatants, and a political settlement on devolution and minority rights. As demonstrated in the following brief assessment of those issues, much of what the government tells the international community and its own people does not reflect reality on the ground. This reinforces the need to press the government to allow visits from relevant special procedures, including the Working Group on Enforced and Involuntary Disappearances and the special rapporteurs or representatives on extrajudicial executions, torture, violence against women, the protection of human rights while countering terrorism, the human rights of IDPs, and children and armed conflict.
State of emergency and anti-terrorism laws
Government claim: On 25 August 2011, the president announced the government would not renew the emergency regulations (ERs), which have been in force for much of the last 30 years. He claimed the country can now “function democratically under the ordinary law”. The ERs, promulgated under the Public Security Ordinance No. 25 of 1947 (as amended), lapsed on 31 August.
Reality: Far from reverting to “the ordinary law”, the government has now extended some of the most controversial powers under the ERs by issuing parallel regulations under the similarly repressive Prevention of Terrorism Act No. 48 of 1970 (as amended) (PTA). These include the continuance of militarised high-security zones (HSZs) and the detention (without charge or access to legal counsel) of thousands of LTTE suspects, including the remaining 3,000 of those detained for “rehabilitation” at the end of the war – nearly all of whom already have been held beyond the ERs’ two-year maximum. The new PTA regulations, which the government made public belatedly in September, are to be replaced with permanent legislation in due course, including an “omnibus empowering provision that enables the secretary of defense or the president to pass regulations as it is deemed necessary”.
The PTA itself allows arrest for a broad range of offences including causing “mischief” to public property, causing “religious, racial or communal disharmony or feelings of ill-will”, and interfering with “any board or other fixture” in a public place. It also makes confessions to police admissible as evidence which encourages already endemic torture, permits detention without charge for up to eighteen months (more than the expired ERs), and grants government officials immunity for acts done in good faith and pursuant to any direction or order under the PTA. Hundreds of PTA detainees have been held for years. In short, the expiration of the ERs has brought little change in law or practice. The most potent emergency powers, which have long encouraged abuse and impunity, remain intact.
Militarisation and insecurity
Government claim: The government has embarked on what it calls a “comprehensive programme of socio economic development in the former theatre of conflict”. While it claims HSZs are being reduced in the north and east, the military’s role in development (as well as in other government and commercial projects across the island) is widely acknowledged. In terms of post-war security, the president recently commented: “From the time when terrorist activities ended in May 2009 until today there have been no reports of any terrorist activities, other than the imaginary ‘Grease Demon’ … We are proud to mention that our government has succeeded in protecting law and order and peace through rules and regulations approved by Parliament based on the Constitution”.
Reality: The actual security situation for the minority Tamil and Muslim communities in the north and east, and for some segments of the majority Sinhalese, is much more precarious. There is deep distrust of the police and army. The “Grease Devil” controversy, which the president blithely dismisses, has in fact resulted in vigilante attacks on and some killings of alleged “grease devils” believed responsible for a spate of attacks on women, particularly in the heavily militarised north and east but also in the central highlands and the south. Civilians have launched violent protests against the security forces, suspecting them of harbouring attackers, while the forces have often responded with arbitrary arrests and excessive use of force, killing and badly injuring protestors. Instead of restoring law and order by investigating the reported incidents and arresting those responsible, the police and military have reacted defensively, displaying the same “with us or against us” mentality that defined the final years of the war. Indeed, Defence Secretary Gotabaya Rajapaksa has made it clear that anyone who challenges the military will be dealt with as “terrorists”, even now.
This most recent violence is occurring against a backdrop of an increasingly permanent military presence in the north and east. The predominantly male, Sinhalese soldiers control nearly all aspects of daily life for the Tamil-speaking residents, a disproportionate number of whom are female and vulnerable. Much of the militarisation is informal, with new de facto HSZs being established as others are being shut down, large areas of the north accessible only to the military, and soldiers taking on a range of commercial activities. There is no plan for security sector reform on the horizon. While the government claims its development activities are promoting reconciliation, they are in fact increasing ethnic polarisation and distrust.
Resettlement of IDPs
Government claim: Regarding the nearly 300,000 Tamil IDPs held in camps at the end of the war in 2009, the president told parliament on 25 August 2011 that “we have now resettled all but 8,000 in their former places of living”.
Reality: This is not true. As of 31 July over 60,000 of those “resettled” IDPs were still in temporary settings – living with host communities or in transit situations. Even for those who have returned home, many still rely on food assistance from international donors, and most are living in makeshift shelters. The central government and the military control all humanitarian and development activities in the formerly LTTE-held areas and continue to restrict the activities of local and international humanitarian groups. Another 7,000 IDPs are still in the Manik Farm camps, which the government is quickly closing, moving the residents out but not to their places of origin because those are still closely guarded by the military and reportedly not open to returns because of uncleared landmines. Critically, there are another 100,000 IDPs who were forced from their homes before 2009 – including tens of thousands of Muslims expelled from the north by the LTTE in 1990 – still in camps, with host families or in transit situations. Those IDPs are rarely if ever mentioned by the government.
Rehabilitation and reintegration of ex-combatants
Government claim: For well over a year, the government has been promoting as a “success” its “rehabilitation” and “reintegration” of the thousands of suspected LTTE cadres detained at the end of the war in 2009. As of 7 September 2011, it claimed that nearly 8,000 had been released while another 3,000 were still in rehabilitation centres.
Reality: There is plenty of reason to doubt that these efforts have effectively “neutralised” former combatants, promoted reconciliation or reduced the risk of a new outbreak of violence. First, these individuals have been detained for rehabilitation without access to counsel or basic rights such as habeas corpus, and many for longer than (or reasons not allowed under) the governing ERs. Second, there is no independent procedure in place to determine whether those detained and later “reintegrated” have any history of perpetrating human rights abuses or are in fact ex-combatants. Indeed, many were not combatants while others participated in forced recruitment of children and other LTTE crimes. Third, reports confirm that after release many former detainees are regularly re-arrested, harassed or forced to act as informants by the military. There is no system of independent monitoring of their treatment or protection. Finally, thousands of individuals have been missing since the war’s end, with many last seen in military custody – as numerous eyewitnesses have testified to the Lessons Learnt and Reconciliation Commission (LLRC). To date, the government has launched no credible investigations into these cases and refuses even to make available to family members the names and locations of those detained for rehabilitation.
Political settlement on devolution and minority rights
Government claim: The president and other senior government officials have frequently expressed their commitment to finding a political solution to the ethnic conflict through negotiations with Tamil and other minority political representatives. At various points they have expressed their willingness to develop “a devolution package, building upon the 13th Amendment”, including in a joint statement with the Indian government on 17 May 2011. The government has pointed to its ten rounds of talks with the Tamil National Alliance (TNA) as evidence of its commitment to a negotiated settlement. In late August, the government began the process of establishing a Parliamentary Select Committee (PSC) that would be tasked with developing “political and constitutional measures to enhance the unity of the people of Sri Lanka, further empower the people to work as a nation, and enable the people to take decisions”. The PSC will have 31 members representing all political parties in parliament, most of whom are part of the government’s large coalition.
Reality: Numerous statements and actions cast doubt on the Sri Lankan government’s commitment to serious negotiations designed to devolve power to the north and east. Most recently, the defence secretary and president’s brother, Gotabaya Rajapaksa, who has de-facto veto power over any government policies relating to security issues, announced that “The existing constitution is more than enough for us to live together…. I mean now the LTTE is gone, I don’t think there is any requirement…. Devolution wise I think we have done enough, I don’t think there is a necessity to go beyond that”. Prior to this, on 4 August 2011, the TNA announced it was suspending talks until the government responded to TNA proposals with its own written positions on such crucial matters as its preferred structure of governance and division of powers between centre and provinces.
The government has refused to state any clear position; the president has instead announced his intention to defer the decision on the contours of a political solution to the PSC. All major opposition parties – the TNA, the United National Party and the Janatha Vimukthi Peramuna (JVP) – have expressed doubts about the utility of the PSC, and their participation on the committee remains in doubt. Despite the PSC being given a six-month mandate, past experience with such initiatives suggests discussions in the PSC could take years. Sceptics point to the All Party Representative Conference (APRC) established by President Rajapaksa in 2006 with the mandate to agree on constitutional reforms for “maximum devolution” within a united Sri Lanka. Despite nearly three years of negotiations that reportedly produced a draft set of constitutional reforms that had the broad agreement of both government and minority parties, the APRC’s report to the president has never been made public and its valuable work has been shelved.
Finally, widespread scepticism within Sri Lanka about the government’s willingness to devolve power is also based on the highly authoritarian, centralised and militarised way in which the Rajapaksa regime governs the whole country. Since the end of the war in May 2009, power has been further centralised in the hands of the president, his brothers and the military, both through the eighteenth amendment to the constitution in September 2010 and other administrative changes.
2. What should be done?
In the current 18th session of the UN Human Rights Council, member states should:
(a) note the May 2009 Special Session Resolution (A/HRC/S-11/L.1/Rev. 2) regarding Sri Lanka, the panel of experts report, and the Secretary-General’s 25 April 2011 commitment to monitor domestic accountability efforts;
(b) note the government’s insistence at the last session that it is working toward “truth, justice and reparation” including through its Lessons Learnt and Reconciliation Commission (LLRC), whose report to President Rajapaksa is due in November 2011; and
(c) call for full discussion of these initiatives and any progress towards accountability at the March 2012 session, inviting submissions from the government and Secretary-General in advance.
Council members should be prepared in March 2012 to endorse an international inquiry into allegations of crimes by both sides in Sri Lanka’s civil war, unless the government implements a credible accountability process before then. That would require at a minimum:
(a) unqualified public commitments to accountability – expressly from the president and the defence ministry, given the power they wield – including for the allegations of international humanitarian and human rights law violations deemed credible by the panel of experts;
(b) establishment by the government of a new investigative body, independent of the attorney-general, composed of non-political appointees nominated by both the government and opposition parties and fully empowered and resourced to investigate and prosecute alleged violations; and
(c) substantial progress by the government in investigating specific alleged crimes, including the deadly February 2009 shelling of PTK hospital and the alleged executions of LTTE commander “Colonel” Ramesh and LTTE news reader Isaipiriya in May 2009; such progress should include interviewing the units and commanders implicated , reviewing relevant written, photographic and video evidence from government and other sources, and making public the government’s findings about the events leading to, and the legality of, those killings.
In its most recent report, Reconciliation in Sri Lanka: Harder than Ever (18 July 2011), Crisis Group made the following additional recommendations:
To the Government of Sri Lanka:
1. Immediately revisit policies that are exacerbating minority grievances:
a) end the state of emergency and revise anti-terrorism legislation to comply with international law;
b) make available to family members the names and locations of all individuals detained for suspected involvement in the LTTE;
c) issue accurate death certificates or declarations of absence for those who were killed or went missing in the conflict, without compromising the rights of family members to seek further information or remedies;
d) allow public and open mourning of the deceased, including the establishment of memorials, and assist in the recovery of human remains;
e) permit all displaced persons and returnees full freedom of movement and assembly, expedite the opening of remaining restricted areas in the north and empower local officials and civil society actors to mediate land disputes in a transparent, credible process;
f) reduce restrictions on and improve access for humanitarian and civil society actors, allowing them to increase levels of assistance, including in areas such as psycho-social support and gender-based violence, and determine priorities with input from local communities;
g) return land, houses, vehicles and other property seized by the military and implement a single scheme for compensating victims of all ethnic groups with equal payments and a transparent process; and
h) remove the military from civilian activities, reduce its security role and take immediate action to end all harassment of and attacks on Tamil women by military personnel.
2. Deliver on promises to provider greater autonomy for the north and east:
a) expedite elections for the Northern Provincial Council;
b) decentralise decision-making on economic development, giving local government leaders control over resources and projects; and
c) commit publicly to the goal of reaching a political settlement on devolution in talks with the Tamil National Alliance (TNA), which should be followed by a process that includes independent representatives of Muslims in the north and east to finalise a settlement acceptable to all communities in those regions.
3. Create the conditions needed to pursue meaningful reconciliation among all ethnic communities:
a) acknowledge that the war with the LTTE was not only a war against a ruthless terrorist organisation but also part of a larger ethnic conflict driven by grievances and prejudices of all communities;
b) recognise that a broad, inclusive national reconciliation process, including a truth commission to examine the injustices suffered by all communities, will be needed to sustain peace;
c) end all attacks on and threats against journalists and civil society actors, and stop using state media resources to perpetuate false narratives of the past and present;
d) reverse the consolidation of power in the presidency and military, including by proposing legislation to repeal the Eighteenth Amendment to the constitution and restore constitutional limits on the president’s term in office and power over the attorney general and judiciary, as well as commissions on human rights, police, elections, corruption, finance and public service; and by removing from military control all oversight of non-governmental organisations (NGOs) and decision-making on economic development;
e) break with Sri Lanka’s long history of impunity, including by making public the reports of all presidential commissions of inquiry into human rights abuses, especially those established by President Rajapaksa, and by implementing credible accountability processes for past and present abuses; and
f) request that the LLRC complete its report as soon as possible and release it to the public.
To Sri Lanka’s International Partners, including India, Japan, the U.S., UK, EU and UN:
4. Encourage the conditions needed for longer-term reconciliation and to reduce the risk of a return to violence:
a) endorse and urge swift implementation of the recommendations of the UN Secretary-General’s Panel of Experts on Accountability in Sri Lanka (see Appendix B), including the establishment of a complementary international inquiry into alleged war crimes and crimes against humanity (see Recommendations 5a and b);
b) evaluate all aid and engagement in light of the risks of a return to conflict and insist on the highest levels of transparency, external monitoring and non-discriminatory community participation in setting priorities;
c) highlight consistently the issues that affect all communities, including growing authoritarianism, militarisation, emergency laws, weak rule of law, impunity, corruption and repression of dissent;
d) review military-military ties and suspend assistance until there is a credible investigation of the alleged violations of international humanitarian and human rights law identified by the UN panel of experts; and
e) convene a high-level meeting of donors and other development partners, including the World Bank and Asian Development Bank, before the end of 2011 to agree upon and ratify with the government a strong set of principles for the delivery and monitoring of assistance; those principles should incorporate a) to d) above and emphasise the need for the government to commit its own funds to benefit its war-affected populations; in advance of the meeting, the government should be required to propose an assistance strategy and timeline for demilitarisation and return to civilian administration in the north and east.
To the UN and Member States:
5. Support processes to establish accurate accountings of past and present violations of international law:
a) work to establish an international inquiry – pursuant to any lawful authority including the Secretary-General’s or the UN Human Rights Council’s – into the credible allegations of war crimes and crimes against humanity by both the LTTE and government forces, unless the government demonstrates convincingly by the end of 2011 that it is willing and able to hold accountable those responsible for alleged crimes;
b) ensure that the international inquiry is complementary to any credible domestic accountability mechanism that may emerge by, for example: focusing sequentially on certain incidents or categories of crimes and shifting to the next set of incidents or crimes only when the inquiry is complete or parallel domestic processes with respect to those incidents or crimes are proven to meet international standards; the international inquiry could start with alleged attacks on hospitals and humanitarian operations by government forces and child recruitment and suicide attacks by the LTTE;
c) use all available mechanisms – including the involvement of the Office of the High Commissioner for Human Rights, the UN Human Rights Council, the Working Group on Enforced or Involuntary Disappearances and UN special rapporteurs or representatives on extrajudicial executions, torture, violence against women, the protection of human rights while countering terrorism, the human rights of internally displaced persons (IDPs), and children and armed conflict – to press the government to end impunity, improve the situation for current and former IDPs and detainees and open up access for humanitarian and development actors;
d) follow through on commitments to review UN conduct during the war, as recommended by the panel of experts; but separately from any review immediately revisit the UN’s failed policy in Sri Lanka of holding back on public criticism to maintain humanitarian access; and
e) review Sri Lanka’s contributions to UN peacekeeping operations and refrain from accepting the participation of its troops until there is a credible investigation of the allegations against the military in the UN panel of experts report.
To Tamil Diaspora Groups:
6. Help create the conditions needed to pursue meaningful reconciliation among all ethnic communities:
a) renounce the LTTE’s brutality against Sinhalese, Muslims and Tamils and repression of dissent within the Tamil community;
b) acknowledge that the LTTE shares responsibility for the suffering and massive loss of Tamil life in the north in the final stages of the conflict; and
c) support and cooperate with the investigation and prosecution of alleged war crimes and crimes against humanity by the LTTE throughout the conflict.
3 . Crisis Group resources
For Crisis Group resources on the civil war and its aftermath, see:
•"What South Africa can do to help with reconciliation in Sri Lanka", Louise Arbour in The Sunday Independent, 24 July 2011
•The Politics of Domestic and International Accountability Options in Sri Lanka, speech by Alan Keenan, 24 March 2011
•"Human Rights in Sri Lanka in the Post-Conflict Period", speech by Alan Keenan, 6 December 2010.
•"¿Justicia para Sri Lanka?", Louise Arbour in Foreign Policy Edición Española, 8 Jun 2010
•"Sri Lanka still demands justice", Louise Arbour in GlobalPost, 8 June 2010
•"Un an après, quelle justice pour le Sri Lanka?", Louise Arbour in Le Monde, 20 May 2010
•"Sri Lanka: La revanche sans fin de Rajapakse", Alain Délétroz in Le Temps, 16 February 2010
•"Sri Lanka's Choice, and the World's Responsibility", Chris Patten in International Herald Tribune, 13 January 2010
•"The Situation in Sri Lanka", Andrew Stroehlein, testimony to the European Parliament Subcommittee on Human Rights, Brussels, 1 October 2009
•"Gaigner la paix au Sri Lanka", Les Echos, 30 July 2009
•"Sätt press på Sri Lankas regering", Sydsvenskan (Sweden), 22 July 2009
•"Brutálna vojna sa skončila. Potrebný je spravodlivý mier", Pravda (Slovakia), 21 July 2009
•"War Without End", Robert Templer in International Herald Tribune, 21 July 2009
•"Sri Lanka: un massacre sponsorisé?", Alain Délétroz in Le Temps, 27 May 2009
•"The EU's Role in Securing Sri Lanka's Peace", Alain Délétroz and Andrew Stroehlein in European Voice, 20 May 2009
•"Sri Lanka's 50,000 Hostages", Andrew Stroehlein in The Guardian, 12 May 2009
•"Japan: Back UN Action on Sri Lanka", joint statement by Human Rights Watch, the International Crisis Group, Amnesty International, and the Global Centre for the Responsibility to Protect, 11 May 2009.
•"Falling Down on the Job", Gareth Evans in Foreign Policy, 1 May 2009
•"Sri Lanka's Death Zone", Donald Steinberg in Reuters: The Great Debate, 23 April 2009
•"Day of Reckoning in Sri Lanka", comment by Robert Templer in Foreign Policy, 21 April 2009
•Statement by Crisis Group Board of Trustees: Crisis in Sri Lanka, 20 April 2009
•“A Slaughter Waiting to Happen”, op-ed by Lakhdar Brahimi in International Herald Tribune, 20 March 2009
•Conflict Risk Alert: Sri Lanka, 9 March 2009
Select previous Crisis Group Sri Lanka reports:
•War Crimes in Sri Lanka, Asia Report N°191, 17 May 2010
•The Sri Lankan Tamil Diaspora after the LTTE, Asia Report Nº186, 23 February 2010
•Sri Lanka: A Bitter Peace, Asia Briefing N°99, 11 January 2010
•Development Assistance and Conflict in Sri Lanka: Lessons from the Eastern Province, Asia Report N°165, 16 April 2009
•Sri Lanka’s Eastern Province: Land, Development, Conflict, Asia Report N°159, 15 October 2008
•Sri Lanka's Return to War: Limiting the Damage, Asia Report N°146, 20 February 2008
•Sri Lanka: Sinhala Nationalism and the Elusive Southern Consensus, Asia Report N°141, 7 November 2007
•Sri Lanka’s Human Rights Crisis, Asia Report N°135, 14 June 2007
Multimedia
•Podcast: Deciphering the Constitutional Coup in Sri Lanka, 4 October 2010
•Video interview with Louise Arbour, President and CEO of Crisis Group, on the report "War Crimes in Sri Lanka" and the Sri Lankan government's response to the report thus far. (25 May 2010)
•Multimedia Presentation: War Crimes in Sri Lanka. An interactive online presentation to accompany the report, with maps, photos and video detailing the final five months of the conflict. (17 May 2010)
Google translation
Etterkrigstidens framgang? Vurdering av regjeringen hevder
Mer enn to år etter utløpet av Sri Lankas borgerkrig, er den politiske situasjonen i landet dypt urovekkende. Den unike muligheten regjeringen har til å bygge en varig og rettferdig fred etter nederlaget av Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE) er tapt. Regjeringen har ikke tatt troverdig tiltak for å sikre ansvarlighet for den alvorlige anklager om krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten identifisert i april 2011 rapporten fra generalsekretærens panel av eksperter på Accountability i Sri Lanka. Heller ikke har regjeringen ført en politikk for å forene landets etniske samfunn etter tiår med politisk vold og konflikt. I stedet har etter krigen agenda vært å ytterligere sentralisere makten, utvide rollen til det militære, undergraver lokale sivile myndigheter, og politisere de institusjonene som skal ivareta rettssikkerhet og bekjempe straffefrihet. Som argumentert i Crisis Group sin siste rapport, er risikoen for en eventuell retur til vold vokse igjen.
Det er sterk grunn til å stille spørsmål ved regjeringens påstander fremskritt på viktige etterkrigstidens spørsmål som unntakstilstanden og undertrykkende anti-terror lover, militarisering og utrygghet, gjenbosetting av internt fordrevne (IDPs), reintegrering av påståtte tidligere soldater, og en politisk løsning på devolution og minoritetsrettigheter. Som vist i følgende korte vurdering av disse spørsmålene, mye av hva regjeringen sier det internasjonale samfunnet og sitt eget folk reflekterer ikke virkeligheten på bakken. Dette forsterker behovet for å presse regjeringen til å tillate besøk fra relevante spesielle prosedyrer, inkludert Working Group on Tvungne og ufrivillige forsvinninger og spesialrapportører eller representanter på utenomrettslige henrettelser, tortur, vold mot kvinner, beskyttelse av menneskerettighetene samtidig bekjempe terrorisme, menneskerettigheter internt fordrevne, og barn og væpnet konflikt.
Unntakstilstand og anti-terror lovene
Regjeringen hevder: 25. august 2011, presidenten kunngjorde regjeringen ikke ville fornye nød regelverk (ER), som har vært i kraft i mye av de siste 30 årene. Han hevdet hele landet kan nå "funksjonen demokratisk under vanlig lov". De grunnleggende kravene, promulgert under Public Security forordningen nr. 25 av 1947 (som endret), bortfalt den 31. august.
Reality: Langt fra å komme tilbake til "den vanlige loven", har regjeringen nå utvidet noen av de mest kontroversielle krefter under grunnleggende krav ved utstedelse av parallelle forskrifter under tilsvarende undertrykkende Prevention of Terrorism Act nr. 48 av 1970 (som endret) (PTA) . Disse inkluderer videreføring av militarisert høy sikkerhetssoner (HSZs) og fengsling (uten tiltale eller tilgang til juridisk bistand) til tusenvis av LTTE mistenkte, inkludert de resterende 3.000 av de arresterte for "rehabilitering" på slutten av krigen - nesten som alle allerede har blitt holdt utenfor de grunnleggende kravene 'to år maksimum. Den nye PTA regelverk, som regjeringen offentliggjort sent i september, skal erstattes med permanent lovgivning i grunn selvfølgelig, inkludert en "omnibus myndiggjøre bestemmelse som gjør det mulig sekretær for forsvar eller presidenten å passere forskrifter som det anses nødvendig".
The PTA selv gir arrestert for en lang rekke lovbrudd, inkludert forårsaker "ugagn" til offentlig eiendom, forårsaker "religiøs, rasemessig eller felles disharmoni eller følelsen av dårlig vil", og forstyrrer "noen bord eller annet inventar" på et offentlig sted . Det gjør også tilståelser til politiet godtas som bevis som oppmuntrer allerede endemisk tortur, tillater fengsling uten tiltale i opp til atten måneder (mer enn utløpt ER), og tilskudd offentlige tjenestemenn immunitet for handlinger gjort i god tro og i henhold til noen retning eller bestille under PTA. Hundrevis av PTA fanger har blitt holdt i årevis. Kort sagt, har utløpet av de grunnleggende kravene brakte liten endring i lovverket eller i praksis. Den mest potente nødssituasjon krefter, som lenge har oppfordret mishandling og straffrihet, forblir intakt.
Militarisation og usikkerhet
Regjeringen hevder: Regjeringen har begitt seg ut på det de kaller et «omfattende program av sosio økonomisk utvikling i det tidligere teateret av konflikt". Mens det hevder HSZs blir redusert i nord og øst, den militære rolle i utvikling (så vel som i andre statlige og kommersielle prosjekter på tvers av øya) er allment anerkjent. I forhold til etterkrigstidens sikkerhet, presidenten nylig kommenterte: "Fra den tiden da terrorist aktiviteter avsluttet i mai 2009 til i dag har det ikke vært noen rapporter om noen terrorist aktiviteter, annet enn det imaginære" Grease Demon "... Vi er stolte av å nevne at vår regjering har lykkes i å beskytte lov og orden og fred gjennom regler og forskrifter vedtatt av Stortinget basert på grunnloven ".
Reality: Den faktiske sikkerhetssituasjonen for mindretallet tamilske og muslimske samfunn i nord og øst, og for enkelte segmenter av flertallet singalesisk, er mye mer prekær. Det er dyp mistillit til politiet og hæren. Den "Grease Devil" striden, der president tankeløst avviser, har nemlig resultert i vigilante angrep på og noen drap av påståtte "grease devils" trodde ansvarlig for en flom av angrep på kvinner, særlig i den tungt militariserte nord og øst, men også i det sentrale høylandet og i sør. Sivile har lansert voldelige protester mot sikkerhetsstyrkene, mistenke dem for å huse angripere, mens styrkene har ofte reagert med vilkårlige arrestasjoner og overdreven bruk av makt, drap og dårlig skader demonstranter. I stedet for å gjenopprette lov og orden ved å undersøke de rapporterte hendelsene og arrestere de ansvarlige, har politi og militære reagerte defensivt, viser den samme "med oss eller mot oss" mentalitet som definerte de siste årene av krigen. Faktisk har forsvarsminister Gotabaya Rajapaksa gjorde det klart at alle som utfordrer den militære vil bli behandlet som "terrorister", selv nå.
Dette siste volden skjer mot et bakteppe av et stadig mer permanent militær tilstedeværelse i nord og øst. Kontroll overveiende mannlige, singalesisk soldater nesten alle aspekter av dagliglivet for Tamil-talende beboere, et uforholdsmessig stort antall av dem er kvinner og sårbare. Mye av militarisering er uformell, med nye de facto HSZs ble etablert som andre blir stengt store deler av nord kun tilgjengelig for det militære, og soldater tar på en rekke kommersielle aktiviteter. Det er ingen plan for reform av sikkerhetssektoren i horisonten. Mens regjeringen hevder dens utvikling ligger fremme forsoning, de er faktisk økende etnisk polarisering og mistro.
Gjenbosetting av internt fordrevne
Regjeringens påstand: Når det gjelder nesten 300.000 tamilske internflyktninger holdt i leirene på slutten av krigen i 2009, fortalte presidenten parlamentet 25. august 2011 som "vi har nå bosettes alle, men 8000 i sine tidligere steder levende".
Virkelighet: Dette er ikke sant. Som av 31. juli over 60.000 av disse "bosatt" internt fordrevne var fortsatt i midlertidige innstillinger - å leve med host lokalsamfunn eller i transitt situasjoner. Selv for dem som har vendt hjem, mange fremdeles avhengige av matvarehjelp fra internasjonale givere, og de fleste bor i provisoriske tilfluktsrom. Staten og den militære kontrollen alle humanitære og utviklingsaktiviteter i den tidligere LTTE-holdt områder og fortsette å begrense virksomheten til lokale og internasjonale humanitære grupper. En annen 7000 internt fordrevne er fremdeles i Manik Farm leirene, som regjeringen er raskt lukke, flytte beboerne ut, men ikke til sine plasser av opprinnelse, fordi de fortsatt er tett bevoktet av militære og angivelig ikke er åpen for retur på grunn av klarert landminer. Kritisk, det er en annen 100 000 internt fordrevne som ble tvunget fra hjemmene sine før i 2009 - inkludert titusenvis av muslimer utvist fra nord av LTTE i 1990 - fortsatt i leirer, med vertsfamilier eller i transitt situasjoner. De internt fordrevne er sjelden eller aldri nevnt av regjeringen.
Rehabilitering og reintegrering av tidligere soldater
Regjeringen hevder: For godt over et år, har regjeringen vært fremme som en "suksess" sin "rehabilitering" og "tilbakeføring" av de tusenvis av mistenkte LTTE kadre internert i slutten av krigen i 2009. Som av 7. september 2011, hevdet den at nesten 8000 hadde blitt løslatt, mens en annen 3000 fortsatt var i rehabilitering sentre.
Reality: Det er rikelig med grunn til å tvile på at dette arbeidet har effektivt "nøytralisert" tidligere stridende, fremmet forsoning eller reduserte risikoen for et nytt utbrudd av vold. Først, har disse individene blitt anholdt for rehabilitering uten tilgang til advokat eller grunnleggende rettigheter som habeas corpus, og mange lenger enn (eller årsaker ikke tillatt under) styrende ere. Det andre er det ingen selvstendig prosedyre på plass for å avgjøre om de arresterte og senere "reintegrert" har noen historie med å begå brudd på menneskerettighetene eller er faktisk ex-stridende. Faktisk var det mange som ikke stridende, mens andre deltok i tvungen rekruttering av barn og andre LTTE forbrytelser. Tredje, rapportene bekrefter at etter løslatelsen mange tidligere fanger er jevnlig re-arrestert, trakassert eller tvunget til å opptre som informanter av de militære. Det er ingen system for uavhengig kontroll av deres behandling eller beskyttelse. Endelig har tusenvis av individer vært savnet siden krigens slutt, med mange sist sett i militær varetekt - som mange øyenvitner har vitnet til Lessons Lærte og forsoning Commission (LLRC). Hittil har regjeringen lansert noen troverdig etterforskning i disse sakene og nekter selv å gjøre tilgjengelig for familiemedlemmer navnene og plassering av de arresterte for rehabilitering.
Politisk oppgjør om devolution og minoritetsrettigheter
Regjeringen hevder: Presidenten og andre embetsmenn har ofte uttrykt sin forpliktelse til å finne en politisk løsning på den etniske konflikten gjennom forhandlinger med tamilske og andre minoritetsgrupper politiske representanter. På ulike steder de har uttrykt sin vilje til å utvikle "en devolution pakke, bygge på det 13. Amendment", inkludert i en felles erklæring med den indiske regjeringen 17. mai 2011. Regjeringen har pekt på de ti runder med samtaler med Tamil National Alliance (TNA) som bevis på sin forpliktelse til en forhandlingsløsning. I slutten av august, startet regjeringen arbeidet med å etablere en parlamentarisk Select Committee (PSC) som ville bli oppgave å utvikle "politiske og konstitusjonelle tiltak for å styrke enheten i folket i Sri Lanka, videre myndiggjøre folk til å jobbe som en nasjon, og aktiverer folk til å ta avgjørelser ". Den PSC har 31 medlemmer som representerer alle politiske partier i parlamentet, hvorav de fleste er en del av regjeringens store koalisjon.
Reality: Tallrike uttalelser og handlinger så tvil om Sri Lankas regjerings forpliktelse til seriøse forhandlinger som skal tilfaller makt i nord og øst. Mest nylig, annonserte forsvarsminister og president bror, Gotabaya Rajapaksa, som har de-facto vetorett over alle regjeringens politikk knyttet til sikkerhetsspørsmål, at "Den eksisterende grunnloven er mer enn nok for oss å leve sammen .... Jeg mener nå at LTTE er borte, tror jeg ikke det er noen krav .... Devolution kloke Jeg tror vi har gjort nok, tror jeg ikke det er en nødvendighet å gå utover det ". Før dette, den 4. august 2011, kunngjorde TNA det var utsette forhandlingene til regjeringen reagert på TNA forslag med sin egen skriftlige posisjoner på slike viktige saker som sin foretrukne strukturen i styring og fordeling av myndighet mellom sentrum og provinsene.
Regjeringen har nektet å oppgi noen klar posisjon; presidenten har i stedet annonsert sin intensjon om å utsette avgjørelsen om konturene av en politisk løsning på PSC. Alle de største opposisjonspartiene - den TNA, United National Party og Janatha Vimukthi Peramuna (JVP) - har uttrykt tvil om nytten av PSC, og deres deltakelse i utvalget er fortsatt i tvil. Til tross for PSC blir gitt en seks måneders mandat, tidligere erfaringer med slike tiltak antyder diskusjoner i PSC kan ta år. Skeptikere peker på All Party Representative Conference (APRC) etablert av president Rajapaksa i 2006 med mandat til å enes om konstitusjonelle reformer for "maksimal devolution" innen et forent Sri Lanka. Til tross for nesten tre år med forhandlinger som angivelig produsert et utkast sett av konstitusjonelle reformer som hadde bred enighet både regjeringen og minoritet partier, har APRC rapport til presidenten aldri blitt gjort offentlig og verdifullt arbeid har blitt skrinlagt.
Endelig er utbredt skepsis i Sri Lanka om regjeringens vilje til å devolve strøm også basert på den svært autoritære, sentralisert og militarisert måten Rajapaksa regimet styrer hele landet. Siden slutten av krigen i mai 2009, har strøm blitt ytterligere sentralisert i hendene på presidenten, hans brødre og det militære, både gjennom det attende endringen av grunnloven i september 2010 og andre administrative endringer.
2. Hva bør gjøres?
I dagens 18nde sesjon i FNs menneskerettighetsråd, bør medlemsstatene:
(A) legg merke til mai 2009 Special Session oppløsning (A/HRC/S-11/L.1/Rev. 2) om Sri Lanka, panel av eksperter rapporten, og generalsekretærens 25 april 2011 forpliktelse til å overvåke innenlandske ansvarlighet innsats;
(B) merke til regjeringens insistering på den siste økten at den virker mot "sannhet, rettferdighet og oppreisning" inkludert gjennom sin Leksjoner lært og forsoning Commission (LLRC), som rapporterer til president Rajapaksa skyldes i november 2011, og
(C) kaller for full diskusjon av disse initiativene og eventuelle fremgang mot ansvarlighet i mars 2012 økten, innbydende bidrag fra regjeringen og generalsekretær på forhånd.
Rådets medlemmer bør være forberedt mars 2012 å godkjenne en internasjonal gransking av påstander om forbrytelser på begge sider i Sri Lankas borgerkrig, med mindre regjeringen gjennomfører en troverdig ansvarlighet prosess før da. Det ville kreve et minimum:
(A) ubetinget offentlig forpliktelser til ansvarlighet - uttrykkelig fra presidenten og forsvarsdepartementet, gitt den makten de utøver - også for påstandene om internasjonal humanitær og menneskerettighets lov brudd ansett som troverdig av panel av eksperter;
(B) etablering av regjeringen av en ny undersøkende kropp, uavhengig av advokat-general, som består av ikke-politisk ansettelse nominert av både regjeringen og opposisjonspartiene og fullt myndighet og ressurser til å etterforske og straffeforfølge påståtte brudd, og
(C) store fremskritt av regjeringen i å undersøke konkrete påståtte forbrytelser, inkludert dødelige februar 2009 beskytningen av PTK sykehuset og den påståtte henrettelser av LTTE kommandant "oberst" Ramesh og LTTE nyhetsleser Isaipiriya mai 2009; slike fremskritt bør omfatte intervjue enhetene og kommandanter impliserte, gjennomgå relevant skriftlig, fotografisk og video bevis fra myndigheter og andre kilder, og gjøre offentlig regjeringens funn om hendelser som førte til, og lovligheten av, de drap.
I sin siste rapport, forsoning på Sri Lanka: hardere enn noensinne (18. juli 2011), gjorde Crisis Group i tillegg følgende anbefalinger:
1. Umiddelbart tilbake politikk som forverrer minoritet misnøye:
a) avslutte unntakstilstanden og revidere anti-terror lovgivning for å overholde internasjonal lov;
b) stille til rådighet for familiemedlemmer navnene og plassering av alle personer arrestert for mistanke om innblanding i LTTE;
c) gi nøyaktig dødsattester eller erklæringer fravær for dem som ble drept eller forsvant i konflikten, uten at rettighetene til familiemedlemmer til å søke ytterligere informasjon eller rettsmidler;
d) tillate offentlige og åpne sorg over den avdøde, herunder etablering av minnesmerker, og bistand til innfordring av menneskelige levninger;
e) tillate alle fordrevne og tilbakevendte full bevegelsesfrihet og montering, fremskynde åpningen av resterende områder i nord og styrke lokale myndigheter og det sivile samfunn å mekle land tvister på en åpen, troverdig prosess;
f) redusere restriksjoner på og bedre tilgang for humanitære og sivile aktører, slik at de kan øke nivåene av bistand, også i områder som psykososial støtte og kjønnsbasert vold, og bestemme prioriteringer med innspill fra lokalsamfunn;
g) avkastning land, hus, biler og annen eiendom beslaglagt av militære og implementere en enkel ordning for å kompensere ofrene for alle etniske grupper med like innbetalinger og en åpen prosess, og
h) fjerne den militære fra sivile aktiviteter, redusere sikkerheten rolle og iverksette umiddelbare tiltak for å avslutte alle trakassering av og angrep på tamilske kvinner med militært personell.
2. Levere på løftene til leverandøren større selvstyre for nord og øst:
a) fremskynde valg for den nordlige Provincial Council;
b) desentralisere beslutninger vedrørende økonomisk utvikling, noe som gir lokale myndigheter ledere kontroll over ressurser og prosjekter, og
c) forplikte seg offentlig til målet om å nå en politisk løsning på devolution i samtaler med Tamil National Alliance (TNA), som bør følges av en prosess som inkluderer uavhengige representanter for muslimer i nord og øst for å sluttføre et forlik akseptabelt for alle lokalsamfunn i disse regionene.
3. Skape forutsetninger for å forfølge meningsfull forsoning mellom alle etniske samfunn:
a) erkjenner at krigen mot LTTE var ikke bare en krig mot en skruppelløs terrorist organisasjon, men også en del av et større etnisk konflikt drevet av misnøye og fordommer av alle lokalsamfunn;
b) erkjenner at en bred, inkluderende nasjonal forsoningsprosess, inkludert en sannhet kommisjon for å undersøke urett led av alle samfunn, vil være nødvendig for å opprettholde fred;
c) avslutte alle angrep på og trusler mot journalister og sivile aktører, og slutte å bruke statlige medier ressurser til å videreføre falske fortellinger fra fortid og nåtid;
d) reversere konsolidering av makten i formannskapet og militære, blant annet ved å foreslå lovgivning for å oppheve attende grunnlovsendring og gjenopprette konstitusjonelle begrensninger på presidentens begrepet i kontor-og makt over Regjeringsadvokaten og rettsvesenet, samt provisjoner på menneskelig rettigheter, politi, valg, korrupsjon, finans og offentlig tjeneste, og ved å fjerne fra militært styre alle tilsyn med frivillige organisasjoner (NGOer) og beslutningsprosesser på økonomisk utvikling;
e) bryter med Sri Lankas lang historie med straffrihet, herunder ved å gjøre offentlige rapportene fra alle presidentvalg provisjoner undersøkelseskommisjon til brudd på menneskerettighetene, særlig etablert av president Rajapaksa, og ved å implementere troverdig ansvarlighet prosesser for fortid og nåtid misbruk, og
f) be om at LLRC fullføre sin rapport så snart som mulig og slipp den for publikum.
Til Sri Lanka internasjonale partnere, inkludert India, Japan, USA, Storbritannia, EU og FN:
4. Oppmuntre forholdene som trengs for langsiktige forsoning og for å redusere risikoen for en retur til vold:
a) støtte og oppfordrer rask implementering av anbefalingene fra FNs generalsekretær er panel av eksperter på Accountability i Sri Lanka (se vedlegg B), herunder etablering av en komplementær internasjonal gransking av påståtte krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten (se Anbefalinger 5a og b);
b) evaluere all hjelp og engasjement i lys av risikoen for en retur til konflikt og insistere på de høyeste nivåene av åpenhet, ekstern kontroll og ikke-diskriminerende samfunn deltakelse i prioriteringer;
c) utheve konsekvent de sakene som berører alle samfunn, inkludert økende autoritære, militarisering, beredskap lover, svak rettssikkerhet, straffefrihet, korrupsjon og undertrykkelse av dissens;
d) gjennomgå militær-militære bånd og suspendere assistanse til det er en troverdig granskning av påståtte brudd på internasjonal humanitær og menneskerettighets lov identifisert av FN-panel av eksperter, og
e) innkalle til et høyt nivå møte mellom givere og andre utviklingspartnere, inkludert Verdensbanken og Asian Development Bank, før slutten av 2011 for å enes om og ratifisere med regjeringen et sterkt sett av prinsipper for levering og overvåking av bistand; disse prinsippene bør innlemme a) til d) ovenfor og understreke behovet for regjeringen å begå egne midler til fordel for sin krigsrammede befolkninger, i forkant av møtet, bør regjeringen være nødvendig å foreslå en assistanse strategi og tidsplan for demilitarisering og gå tilbake til sivile administrasjonen i nord og øst.
Til FN og medlemsstatene:
5. Støtte prosesser for å etablere nøyaktig accountings av tidligere og nåværende brudd på folkeretten:
a) arbeide for å etablere en internasjonal undersøkelse - i henhold til en lovlig myndighet inkludert Generalsekretærens eller FNs menneskerettighetsråd tallet - inn i troverdige påstander om krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten av både LTTE og regjeringsstyrkene, med mindre regjeringen demonstrerer overbevisende innen utgangen av 2011 at den er villig og i stand til å holde ansvarlige de ansvarlige for påståtte forbrytelser;
b) sikre at den internasjonale undersøkelsen er komplementær til en troverdig nasjonal ansvarlighet mekanisme som kan oppstå ved for eksempel å fokusere sekvensielt på bestemte hendelser eller kategorier av forbrytelser og skifte til det neste settet med hendelser eller forbrytelser bare når henvendelsen er fullført eller parallelt innenlandske prosesser med hensyn til de hendelser eller forbrytelser er bevist å møte internasjonale standarder; den internasjonale undersøkelsen kunne begynne med angivelige angrep på sykehus og humanitære operasjoner av regjeringsstyrker og barn rekruttering og selvmordsangrep av LTTE;
c) bruke alle tilgjengelige mekanismer - inkludert involvering av kontoret til høykommissæren for menneskerettigheter, FNs menneskerettighetsråd, den Working Group on Tvungen eller ufrivillige forsvinninger og FNs spesialrapportører eller representanter på utenomrettslige henrettelser, tortur, vold mot kvinner , beskyttelse av menneskerettighetene samtidig bekjempe terrorisme, menneskerettighetene til internt fordrevne (IDPs), og barn og væpnet konflikt - å presse regjeringen til slutt straffefrihet, forbedre situasjonen for nåværende og tidligere fordrevne og fanger og åpne opp tilgang for humanitære og utviklingsaktører;
d) følge med på forpliktelser til å gjennomlese og FNs handlemåte under krigen, som anbefalt av panel av eksperter, men atskilt fra gjennomgang umiddelbart besøker FNs mislykkede politikken i Sri Lanka for å holde igjen på offentlig kritikk for å opprettholde humanitær tilgang, og
e) gjennomgå Sri Lanka bidrag til FNs fredsbevarende operasjoner og avstå fra å akseptere deltakelse av sine tropper til det er en troverdig undersøkelse av påstandene mot militære i FNs ekspertpanel rapporten.
Til Tamil Diaspora grupper:
Seks. Hjelp skape forutsetninger for å forfølge meningsfull forsoning mellom alle etniske samfunn:
a) gi avkall LTTE brutalitet mot singalesisk, muslimer og tamiler og undertrykkelse av dissens innen det tamilske samfunnet;
b) erkjenner at LTTE deler ansvaret for de lidelser og massive tap av Tamil livet i nord i sluttfasen av konflikten, og
c) støtte og samarbeide med etterforskning og påtale av påståtte krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten av LTTE gjennom hele konflikten.
3. Crisis Group ressurser
For Crisis Group ressurser på borgerkrig og dens etterspill, se:
• "Hva Sør-Afrika kan gjøre for å hjelpe til med forsoning i Sri Lanka", Louise Arbour i The Sunday Independent, 24 juli 2011
• The Politics of Domestic og International Accountability Valg i Sri Lanka, tale av Alan Keenan, 24 mars 2011
• "Human Rights in Sri Lanka i Post-Conflict Periode", tale av Alan Keenan, 6. desember 2010.
• "¿Justicia para Sri Lanka?", Louise Arbour i Foreign Policy Edicion Española, 8 juni 2010
• "Sri Lanka krav fremdeles rettferdighet", Louise Arbour i GlobalPost, 8 juni 2010
• "Un en after, quelle rettferdighet pour le Sri Lanka?", Louise Arbour i Le Monde, 20 mai 2010
• «Sri Lanka: La revanche sans fin de Rajapakse", Alain Délétroz i Le Temps, 16 februar 2010
• "Sri Lankas Choice, og verdens Responsibility", Chris Patten i International Herald Tribune, 13 januar 2010
• "Situasjonen i Sri Lanka", Andrew Stroehlein, vitnesbyrd for Europaparlamentet Subcommittee on Human Rights, Brussel, 1. oktober 2009
• "Gaigner la Paix au Sri Lanka", Les ekko 30. juli 2009
• "Sätt trykk på Sri Lankas regering", Sydsvenskan (Sverige), 22 juli 2009
• "Brutálna vojna SA skončila. Potrebný je spravodlivý Mier" Pravda (Slovakia) 21. juli 2009
• "War Without End", Robert Templer i International Herald Tribune 21. juli 2009
• «Sri Lanka: un massakre sponsorisé?", Alain Délétroz i Le Temps 27. mai 2009
• "EUs rolle i å sikre Sri Lanka Peace", Alain Délétroz og Andrew Stroehlein i European Voice, 20 mai 2009
• "Sri Lankas 50 000 gisler", Andrew Stroehlein i The Guardian 12. mai 2009
• "Japan: Back FNs Action på Sri Lanka", felles uttalelse fra Human Rights Watch, International Crisis Group, Amnesty International, og Global Centre for the Responsibility to Protect, 11. mai 2009.
• "Falling Down på Job", Gareth Evans i Foreign Policy, 1 mai 2009
• "Sri Lanka død Zone", Donald Steinberg i Reuters: The Great Debate 23. april 2009
• "Day of Reckoning i Sri Lanka", kommentar av Robert Templer i Foreign Policy 21. april 2009
• Erklæring fra Crisis Group forstanderskapet: Crisis i Sri Lanka 20. april 2009
• "En Slaughter venter på å skje", kronikk av Lakhdar Brahimi i International Herald Tribune, den 20 mars 2009
• Conflict Risk Alert: Sri Lanka, 9. mars 2009
Velg forrige Crisis Group Sri Lanka rapporter:
• krigsforbrytelser i Sri Lanka, Asia Report N 191 °, den 17 mai 2010
• Den Sri Lankas tamilske diasporaen etter LTTE, Asia Report N º 186 23. februar 2010
• Sri Lanka: En Bitter Peace, Asia Briefing N 99 °, den 11 januar 2010
• bistand og konflikt i Sri Lanka: Lessons fra den østlige provinsen, Asia Report N 165 °, 16. april 2009
• Sri Lankas østlige provinsen: Land, utvikling, konflikt, Asia Report N ° 159, 15. oktober 2008
• Sri Lankas Tilbake til War: Begrense Damage, Asia Report N 146 °, den 20 februar 2008
• Sri Lanka: singalesiske nasjonalisme og Elusive Sør Consensus, Asia Report N 141 °, den 7 november 2007
• Sri Lanka Human Rights Crisis, Asia Report N 135 °, den 14 juni 2007
Multimedia
• Podcast: forklaring på de konstitusjonelle Coup i Sri Lanka, 4 oktober 2010
• Video-intervju med Louise Arbour, President og CEO of Crisis Group, på rapporten "krigsforbrytelser på Sri Lanka", og den srilankiske regjeringens svar til rapporten så langt. (25. mai 2010)
• Multimedia Presentasjon: krigsforbrytelser i Sri Lanka. En interaktiv online presentasjon til å følge rapporten, med kart, bilder og video detaljering de siste fem månedene av konflikten. (17 mai 2010)
Kilde: International Crisis Group
