Stortinget.no
Møte tirsdag den 10. juni 2014 kl. 12 (midlertidig)
President: Line Henriette
Hjemdal
Dagsorden (nr.79):
Marit Nybakk på stortinget om Sri Lanka
Se denne videoen etter 2t:55m:27sekunder
Sak nr. 6 [14:47:40]
«18.
mai var det 5 år siden den blodige borgerkrigen på Sri Lanka sluttet. I
perioden januar-mai 2009 ble den tamilske befolkningen fanget inne i
kampområdene - uten humanitær hjelp, uten mat, uten legetilsyn. Regjeringen
nektet helsepersonell å komme inn og brøt dermed internasjonal humanitær hjelp.
En FN-rapport anslår at rundt 70 000 sivile mistet livet på 4 måneder. Tamilene
utsettes fortsatt for undertrykking. Norge har i perioder spilt en viktig rolle
for å sikre fred på Sri Lanka.
Hvordan
vil utenriksministeren følge opp, og vil regjeringen arbeide for en uavhengig
internasjonal gransking av krigshandlingene vinteren 2009?»
Marit Nybakk (A) [14:48:46]: Vi feirer i år
200-årsjubileum for den norske grunnloven, en veldig radikal grunnlov som la
grunnlaget for den videre utviklingen i Norge, en utvikling mot demokrati,
velferd og menneskerettigheter. Det finnes mange steder i verden i dag der noen
kjemper en kamp for frihet, rettferdighet og selvstyre. Vi har akkurat lagt en
debatt bak oss, og jeg skal ta opp et annet sted.
På
Sri Lanka utgjør tamilene en stor minoritet som kjemper for rettferdighet under
et undertrykkende regime. Den 18. mai for fem år siden endte den blodige
borgerkrigen mellom regjeringen og de såkalte tamiltigrene, eller LTTE.
Tamilene ble knust, bokstavelig talt drevet opp i et hjørne i nord på øya som
utgjør Sri Lanka. 300 000 tamiler ble internert i leire, og det var en
prekær humanitær situasjon for store deler av den tamilske befolkningen. LTTE
er nå en helt ubetydelig maktfaktor på Sri Lanka.
Vi har mange tusen tamiler i Norge. Jeg var én av dem som
registrerte og fulgte krigen og de massakrene som skjedde i 2009. Jeg opplevde
sinnet, raseriet og frustrasjonen hos våre innbyggere med tamilsk bakgrunn.
Sri Lankas regjering brøt folkeretten og internasjonal humanitær
rett. Den tamilske befolkningen ble fanget inne i kampområdene – uten nødhjelp,
uten mat, uten medisiner eller legehjelp. Regjeringen nektet helsearbeidere å
komme inn. De slapp heller ikke inn forsyninger, som medisiner og annet
nødvendig utstyr, til de internt fordrevne flyktningene. Dette ble de også
fordømt for av verdenssamfunnet i 2009. Så er det nødvendig å legge til at
dette var en borgerkrig der brutaliteten var stor på begge sider. Krigen mellom
tamiltigrene og singaleserne ble avsluttet 18. mai 2009, etter store
sivile tap. En FN-rapport anslår at rundt 70 000 sivile mistet livet bare
mellom januar og mai. Mange ble utsatt for store overgrep.
Og igjen: Krig fjerner ikke underliggende konflikter, heller
ikke på Sri Lanka. 18. mars 2010 hadde representanten Eva Kristin Hansen
en interpellasjon om situasjonen, og to år senere hadde Peter Skovholt Gitmark
en ny interpellasjon. Begge interpellasjonene ble besvart av Jonas Gahr Støre,
som den gangen var utenriksminister. Gahr Støre sa bl.a. i sitt hovedinnlegg i
2010:
«Ti
måneder etter krigens slutt er ikke en politisk løsning rykket nærmere. De
etniske skillelinjene er snarere blitt forsterket gjennom de store sivile
tapene, behandlingen av internflyktningene og en økt tilflytting av singalesere
til områder tidligere dominert av minoritetene. Srilankiske myndigheters svar
på det nasjonale problemet blir trolig økonomisk utvikling og gjenoppbygging i
nord og øst snarere enn satsing på å få til en politisk løsning som er
akseptabel for minoritetene.»
Jeg tror at for å forstå situasjonen på Sri Lanka er det
nødvendig å se på landets historie. I 1505 tok portugiserne denne øya og kalte
den for Ceylon, et navn som i 1972 ble byttet ut med Sri Lanka, som er et
singalesisk navn. I 1638 ble portugiserne stått av Holland, som da tok over
Ceylon. Under Napoleonskrigene fryktet imidlertid britene at franskmennene
skulle ta øya. 14. februar 1815 koloniserte britene Ceylon. I det 20 århundret
vokste det fram en velutdannet sosial klasse – som stort sett besto av tamiler
– som gikk inn i statsadministrasjonen. Det sies at tamilene var britenes
yndlinger. Singaleserne utgjør 75 pst. av Sri Lankas befolkning, tamilene
18 pst. – de er altså en minoritet, men en stor minoritet. I tillegg er
det selvfølgelig også andre minoriteter, ikke minst muslimske minoriteter.
Dette landet ble uavhengig 4. februar 1948. Vi husker sikkert i
Norge de to statsministere – Bandaranaike og, etter hans død, hans kone
Sirimavo Bandaranaike, som tok over etter sin mann i 1960 – med et Moskva-orientert
sosialistisk styre.
Jeg tror det er viktig, når vi ser på hva som videre skjedde, at
det er veldig stor forskjell på singalesere og tamiler. Singalesisk og tamilsk
er to helt forskjellige språk. Singaleserne, som er i flertall, er buddhister,
tamilene er hinduer.
Bandaranaike-regjeringene undertrykket og rensket ut tamiler og
tamilsk språk og identitet. I 1956 ble singalesisk eneste offisielle språk på
Sri Lanka. Innenfor høyere utdanning ble det etter hvert innført kvoter – man
tillot bare noen få tamilske studenter.
I 1983 startet geriljakrigen. De såkalte tamiltigrene, eller
LTTE, var en brutal og kompromissløs frigjøringsbevegelse, men dette var en
tøff krig. I 1983 flyktet nærmere 150 000 tamiler og søkte asyl i andre
land, ikke minst i europeiske land.
De fleste vil huske at rundt 2000 fikk Norge oppdraget med å
mekle mellom partene på Sri Lanka. Det var en vanskelig jobb, det var en tøff
jobb. Det ble etter hvert inngått en fredsavtale – den ble inngått i 2002 – men
konfliktene var ikke løst. Partene aksepterte etter hvert ikke denne
fredsavtalen, og borgerkrigen brøt ut på ny. Og det var den som ble blodig, og
noen vil mene endelig – på Sri Lanka. Som sagt, tamiltigrene ble knust 18. mai
2009.
Det kom krav om en uavhengig gransking av de mange påstandene om
krigsforbrytelser og brudd på humanitærretten de siste dager og uker før
krigens slutt. Forsoningsprosessen på Sri Lanka er vanskelig uten at vi får en
uavhengig internasjonal gransking.
Enhver løsning må også ivareta minoritetenes identitet og gjøre
slutt på den diskrimineringen som tamilene har vært utsatt for helt siden
uavhengigheten fra Storbritannia, da Ceylon ble til Sri Lanka – altså et
singalesisk navn. Fortsatt utsettes tamilene for overvåking og undertrykking.
Det er bare å gå inn på nettsidene til ulike menneskerettighetsorganisasjoner
for å se det. Det er viktig at det internasjonale samfunnet ber Sri Lankas
regjering stoppe utslettingen av tamilsk kultur og tamilsk identitet. Det er
viktig at tamilene får en slags selvbestemmelse i de nordlige områdene.
I norsk politikk har det vært stille en stund om tamilenes
situasjon. Men vi blir minnet om den i hvert fall hver mai måned, da tamilene
har flere arrangementer for å minnes det som skjedde i 2009. Vi skal i vår
grunnlovsrus huske på at andre grupper i verden også kjemper en kamp for
rettferdighet, demokrati og frihet.
27. mars vedtok FNs menneskerettighetsråd at det skal
foretas en uavhengig gransking av mulige krigsforbrytelser på Sri Lanka våren
2009. FNs menneskerettighetsråd besluttet å iverksette en etterforskning av
krigsforbrytelser begått av Sri Lanka. Det sa selvfølgelig Colombo – altså Sri
Lanka – nei til med én gang. Men det er verdt å understreke og verdt å
registrere at Menneskerettighetsrådet nå er mye klarere enn det har vært ved de
tidligere møtene angående etterforskning – som er ordet som blir brukt –
istedenfor bare å anbefale at det blir en gransking, som har vært gjort
tidligere.
Norge sitter i Menneskerettighetsrådet, og mitt spørsmål til
utenriksministeren er rett og slett: Hvordan følger Norge i dag opp dette
vedtaket i Menneskerettighetsrådet?
Svein Roald Hansen hadde
her overtatt presidentplassen.
Utenriksminister Børge Brende [14:58:39]: Jeg vil få lov til å takke representanten
Marit Nybakk for at hun tar opp situasjonen i Sri Lanka.
Jeg
vil innledningsvis gi min vurdering av den politiske situasjonen i landet og
deretter redegjøre for hvordan vi stiller oss til spørsmålet om en uavhengig,
internasjonal gransking av handlingene som ble begått i krigens siste faser.
Jeg vil også redegjøre for hva Norge gjør i dag for å bidra til å bedre
situasjonen i Sri Lanka – som representanten og interpellanten etterspurte.
Regjeringen
ser med bekymring på utviklingen i Sri Lanka. Det er svært bekymringsfullt at
demokratiske institusjoner og grunnleggende rettsstatsprinsipper har blitt
svekket de siste årene. Sivilsamfunnet og medier er under press, og den
generelle menneskerettighetssituasjonen er bekymringsfull – ikke bare i de
tamilske områdene. Det rapporteres bl.a. om forsvinninger og vilkårlige
arrestasjoner samt angrep på religiøse minoriteter. Alvorlige
styresettutfordringer, inkludert korrupsjon, påvirker hele landets befolkning.
Sri
Lanka har ikke vist fremgang i arbeidet for en politisk løsning der også minoritetenes
interesser er ivaretatt. Det militære nærværet i nord er fortsatt omfattende.
Det så jeg ved selvsyn under et besøk for et par år siden.
Hjemvendelse
av internflyktninger har startet opp, og det har vært gjenoppbygging og
økonomisk vekst samt avholdelse av valg i nordprovinsen. Fem år etter krigens
slutt må vi likevel fastslå at Sri Lanka ikke har tatt de nødvendige skrittene
mot forsoning og politisk løsning. Valget i nord i fjor var viktig, men er ikke
i seg selv tilstrekkelig som en politisk løsning for landets minoriteter. Når
dette er sagt, vil jeg være helt klar på at Norge ser for seg en politisk
løsning som ivaretar Sri Lankas territorielle integritet.
La
meg så gå videre til spørsmålet om uavhengig internasjonal gransking av krigens
siste fase.
FNs
generalsekretær nedsatte etter krigens slutt et ekspertpanel som fikk i mandat
å vurdere om alvorlige brudd på humanitærretten og internasjonale
menneskerettigheter hadde funnet sted i krigens siste fase. Ifølge
ekspertpanelets konklusjoner var det rimelig grunn til å tro at slike
krenkelser hadde blitt begått av begge parter i konflikten, herunder
krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. En av de sentrale
anbefalingene fra panelet var iverksetting av en genuin og uavhengig gransking av
hendelsene fra srilankiske myndigheters side.
Sri Lanka nedsatte en egen kommisjon, Lessons Learnt and
Reconciliation Commission, LLRC. Kommisjonen
kom opp med en rekke konstruktive oppfølgingstiltak som ville ha hatt en
positiv betydning for forsoning og styrking av menneskerettighetene dersom de
hadde blitt gjennomført i sin helhet. Srilankiske myndigheter har imidlertid
vist begrenset evne og vilje til å iverksette disse tiltakene, særlig de som er
relatert til gransking.
FNs
menneskerettighetsråd vedtok i 2012 en resolusjon som oppfordret Sri Lanka til
å iverksette anbefalingene fra landets egen forsoningskommisjon, LLRC – som jeg
refererte til – og å følge opp mulige brudd på folkeretten. Norge var
medforslagsstiller til resolusjonen.
I
oppfølgingsresolusjonen, som ble vedtatt året etter, ble Sri Lanka oppfordret
til å gjennomføre en uavhengig og troverdig gransking. Norge var medforslagsstiller
også til denne resolusjonen, selv om vi i 2013 ikke lenger var medlem av
MR-rådet.
Sri
Lanka var igjen på dagsordenen under MR-rådets sesjon i mars i år.
Høykommissæren for menneskerettigheter la der frem en kritisk rapport om
situasjonen i Sri Lanka, som konkluderte med at regjeringen ikke hadde
iverksatt troverdig gransking av de alvorlige anførslene om brudd på
menneskerettigheter og internasjonal humanitærrett, og vist begrenset fremgang
når det gjaldt iverksetting av den nevnte LLRC-rapportens øvrige tiltak.
Dette
førte til en ny resolusjon, som etablerer en internasjonal granskingsmekanisme
i regi av Høykommissærens kontor. Denne skal forestå gransking av hendelser
begått av begge parter i perioden 2002–2009 og ikke bare i krigens siste fase.
Norge var også her medforslagsstiller, i mars.
Når
interpellanten spør om regjeringen vil arbeide for en uavhengig internasjonal
gransking, er svaret ja. Vi har vært medforslagsstiller til samtlige
resolusjoner vedtatt i MR-rådet i denne saken. Norge gikk tidlig ut med støtte
til resolusjonsutkastet om internasjonal gransking, og vi deltok aktivt i
konsultasjonene om teksten i Genève.
I det
norske innlegget under debatten om Sri Lanka uttrykte vi også bekymring over
menneskerettighetssituasjonen i landet, og vi kom med tydelige budskap om
hvorfor vi mener etableringen av en internasjonal granskingsmekanisme er
nødvendig.
Norge
har for øvrig også tidligere tatt opp situasjonen i Sri Lanka i innlegg vi har
holdt i MR-rådet. Vi har oppfordret Sri Lankas myndigheter til å styrke
menneskerettighetene, styrke uavhengigheten til sentrale institusjoner og
ivareta grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet og pressefrihet.
Nå
har jeg i mitt innlegg brukt mye plass på spørsmålet om gransking. Jeg vil få
understreke at fra norsk ståsted er det også viktig å arbeide for en politisk
løsning og for gjenoppbygging av områdene som ble ødelagt under krigen. De
ødeleggelsene som skjedde i nord, var svært omfattende. Det har jeg selv sett.
Gjennom
finansiering av minerydding, bygging av brønner og støtte til
kapasitetsbyggings- og sysselsettingstiltak har Norge bidratt til
gjenoppbygging og utvikling i de tidligere konfliktområdene i nord og øst.
Norskstøttede tiltak har også bidratt til økt landbruksproduksjon,
sysselsetting og økt inntjening for fattige familier.
Siden
krigen tok slutt i 2009, har mer enn 270 mill. norske bistandskroner blitt
brukt til gjenoppbygging og utvikling i de tidligere konfliktområdene.
Norge
har også fortsatt å støtte sivile samfunnsorganisasjoner som jobber med forsoning,
menneskerettigheter og demokratisering.
Sri
Lankas president og regjering har i dag et solid flertall bak seg i
parlamentet. I våre samtaler med myndighetene i Sri Lanka har vi gitt klart
uttrykk for at de må bruke den muligheten som denne posisjonen gir dem, til å
lansere en politisk løsning som er akseptabel også for Sri Lankas minoriteter.
Dessverre har regjeringen vært lite lydhør overfor våre, og det internasjonale
samfunnets, anbefalinger.
Slutten
på krigen i 2009 betydde også slutten på Norges særskilte rolle i Sri Lanka.
Handlingsrommet for internasjonalt engasjement er også begrenset i dagens Sri
Lanka. Landets regjering ser i liten grad ut til å la seg påvirke av
internasjonale aktører. Dette gjelder også for land som USA og India.
Norge
vil likevel fortsatt arbeide for å bedre situasjonen i Sri Lanka. Samtidig må
vi være realistiske med hensyn til hva det vil være mulig å få til. Det er
viktig å understreke at det er Sri Lankas egen regjering som er ansvarlig for å
finne en politisk løsning, skape forsoning og samarbeide med FNs høykommissær
for menneskerettigheter i granskingen av mulige krigsforbrytelser og brudd på
humanitærretten i krigens siste fase.
Marit Nybakk (A) [15:06:38]: Takk til utenriksministeren
for et veldig klart og klargjørende svar. Jeg er glad for at Norge aktivt vil
bidra til en internasjonal granskingsmekanisme når det gjelder å etterforske
det som skjedde på Sri Lanka i 2009.
Det
er riktig som utenriksministeren sier, at en politisk løsning naturligvis må
ivareta den territorielle integritet, samtidig som minoriteter, særlig den
tamilske, får et visst selvstyre. Men det er langt fram til reell forsoning,
tross forhandlinger. Situasjonen er svært bekymringsfull.
Jeg
nevnte i hovedinnlegget mitt flere menneskerettighetsorganisasjoner. Ifølge
Reporters Without Borders er det kontinuerlig vold mot Sri Lankas minoriteter,
først og fremst mot tamilene. Tamilske journalister trakasseres og fengsles.
Minst 39 mediefolk er blitt drept eller har forsvunnet. Aviser og mediehus bombes.
Mange journalister har måttet flykte fra landet. Sri Lanka rangeres nå som nr.
162 av 179 land på pressefrihetsindeksen, dette fortsatt ifølge Reporters
Without Borders. Den 3. april i år ble en tamilsk avis angrepet. To ansatte ble
alvorlig skadet. Det er altså lite som tyder på at situasjonen på Sri Lanka har
stabilisert seg etter krigen. Det er lite som tyder på at myndighetene vil ta
tak i behovene for forsoning og finne en politisk løsning som vil sikre en
demokratisk utvikling og hindre diskriminering av minoritetsgruppene.
En
annen foruroligende utvikling er at vi ser en del ganske tøffe angrep på
hinduer og muslimer som singalesiske buddhister begår. Styresmaktene gjør
ingenting for å slå ned på en økende hatretorikk mot religiøse minoriteter i landet.
Så
vidt jeg vet, er Sri Lanka ikke tilsluttet Den internasjonale straffedomstolen
i Haag, ICC, dvs. at etterforskning og straffeforfølging fra ICC ikke er mulig.
Det blir derfor en uavhengig granskingskommisjon – eller en uavhengig
internasjonal etterforskning, om man vil – som blir det mulige alternativet
etter vedtaket i FNs menneskerettighetsråd. Den granskingskommisjonen som Sri
Lankas regjering selv satte ned, og som utenriksministeren brukte litt tid på,
har – så vidt jeg vet – hatt liten troverdighet internasjonalt.
Spørsmålet
er hva Norge kan gjøre bilateralt, om Norge i tillegg til å jobbe i det
internasjonale samfunnet fortsatt kan gjøre noe bilateralt når det gjelder Sri
Lanka, med den historien vi tross alt har.
Utenriksminister Børge Brende [15:10:04]: Granskingsmekanismen som etableres under
FNs høykommissær for menneskerettigheter vil få mandat til å gjennomføre en
helhetlig etterforskning av anførte alvorlige brudd på internasjonale
menneskerettigheter, også relatert til forbrytelser begått av begge parter
under det samme tidsspennet som Sri Lankas såkalte Lessons Learnt and
Reconciliation Commission dekker. Høykommissæren ble også bedt om å etablere de
faktiske omstendighetene knyttet til de anførte forbrytelsene, med det formål å
forhindre at de som bærer det rettslige ansvaret for forbrytelsene, går fri for
straff. Denne mekanismen er et viktig skritt videre i prosessen for å få til
forsoning og hindre straffefrihet i Sri Lanka. Det er viktig at vi lar den
mekanismen få muligheten til å utføre oppdraget de har fått mandat til, før vi
tar stilling til muligheter for videre oppfølging.
Sri
Lanka, som representanten Nybakk slo fast, er ikke tilsluttet den
internasjonale straffedomstolen i Haag, ICC. Det har i FNs sikkerhetsråd ikke
vært noen stemning for å henvise spørsmålet om gransking av hendelser i
borgerkrigen i Sri Lanka til ICC. Etterforskning og straffeforfølging fra ICC
er derfor ikke mulig. Det er bakgrunnen for behandlingen i MR-rådet, og at
kontoret for høykommissæren for menneskerettigheter har fått oppdraget med
granskingen. Det internasjonale samfunnet må sammen oppfordre Sri Lankas
regjering til å samarbeide med kontoret til høykommissæren for
menneskerettigheter. Sri Lankas regjering bør ha interesse av å finne løsninger
slik at landet kan oppnå varig fred og forsoning. Det er samtidig grunn til å
tro at samarbeid med srilankiske myndigheter om granskinger vil by på
betydelige utfordringer. Regjeringen på Sri Lanka avviser MR-rådets resolusjon.
Det er viktig å være klar over at også alle opposisjonspartiene i Sri Lanka,
med unntak av TNA, også er imot kravet om internasjonal gransking idet de
oppfatter resolusjonen som et angrep på landets suverenitet.
Norge
har, som nevnt, vært en klar støttespiller i MR-rådet for alle tre resolusjonene
om Sri Lanka. Vi ser nå frem til å få resultatet av granskingen. Norge vil
fortsette med å fremme tydelige budskap i internasjonale fora, vi gjentar det i
de bilaterale samtalene vi har, og vi vil fortsette å arbeide for å bedre
situasjonen i Sri Lanka på ulike måter og gjennom ulike kanaler.
Når
det gjelder situasjonen i nord, er det gjort fremskritt i gjenoppbyggingen av
infrastrukturen og gjenbosettingen av internflyktninger i de tidligere
konfliktrammede områdene. Sri Lankas regjering har lagt ned ikke ubetydelige
ressurser for dette. Det gjenstår imidlertid utfordringer for både
tilbakevendte og de gjenværende internt fordrevne, selv om de fleste har kunnet
flytte tilbake.
Norge
er bekymret over det betydelige militære nærværet i nord. Nasjonale
sikkerhetshensyn finnes der, men fem år etter krigens slutt er det militære
avtrykket og overvåkningen av sivilbefolkningen av en slik karakter at det
underminerer forsoning og forsterker mistillit.
Lene
Vågslid (A) [15:13:33]: Eg vil òg starte med å takke interpellanten for å
reise ein viktig interpellasjon, og eg vil rose interpellanten for å setje
interpellasjonen sin i den konteksta som ho gjer. Eg meiner det er viktig med
tanke på at me er i eit grunnlovsjubileum.
Dei sivile er taparane i ein kvar væpna
konflikt. Slik er det òg på Sri Lanka. Ingen kan vere urørte av den humanitære
katastrofen og dei enorme lidingane krigen mellom folkegruppene på Sri Lanka
førte med seg. Det har no gått fem år sidan krigen drap tusenvis av folk og
dreiv fleire hundre tusen på flukt. FNs høgkommissær for menneskerettar slo
tidleg fast at både LTTE og regjeringsstyrkane hadde gjort grove brot på
internasjonale, humanitære reglar. På overflata er livet no tilsynelatande i
ferd med å bli normalisert. Dei fleste kontrollpostane er fjerna, likeins dei
fleste minefelta. Butikkar og hotell reiser seg, men likevel veit me at
undertrykking av minoritetar i landet fortsett er utbreidd, slik både
interpellanten og utanriksministeren viser til.
Ein framståande menneskerettsforkjempar
sa det slik: Regjeringa vil gjerne tru at forsoning berre kan skje gjennom
økonomisk utvikling, men ein byggjer ikkje fred med betong.
Gjensidig vilje og respekt er
avgjerande for at folkegruppene skal kunne leve saman i fred og
fordragelegheit.
Som både interpellanten og
utanriksministeren tydeleg har vore inne på, utnemnde FN i 2010 ei
ekspertgruppe som skulle sjå nærare på menneskerettane i landet, og i mars i år
vedtok FNs menneskerettsråd ein resolusjon som kravde gransking av dei to
partane sine krenkingar av menneskerettane i perioden 2002–2009. Her er det
viktig at FN speler ei sentral rolle i dette arbeidet, og at Noreg støttar opp
i den samanhengen. Det internasjonale samfunnet må yte press på regjeringa i
Colombo for å sikre at rettane for den tamilske delen av befolkninga blir
ivaretekne. Samtidig er det viktig å bidra til at tidlegare militante grupper
kan integrerast i samfunnet igjen og med det bidra konstruktivt til
gjenoppbygginga.
Vegen til politisk innflytelse må gå
gjennom stemmeurna og ikkje gjennom valdelege handlingar og terror. Det
langsiktige målet må vere å få i stand ein forsoningsprosess mellom
befolkningsgruppene. Noreg har tidlegare, med blanda hell, spela ei sentral
rolle i forsøket på å få til ein fredeleg utgang på konflikten i Sri Lanka.
Tidlegare utanriksminister Jonas Gahr Støre tok våren 2010 initiativ til ei
ekstern evaluering av fredsprosessen og Noregs rolle. Det var eit viktig
initiativ. Skal me i framtida kunne bidra til internasjonal konfliktløysing, må
me ta lærdom av erfaringane og til ei kvar tid føreta kritisk vurdering av om
og korleis Noreg faktisk kan spele ei positiv rolle i den aktuelle
fredsprosessen.
Regina Alexandrova (H) [15:17:14]: Jeg vil takke interpellanten Marit Nybakk
for oppfølging av en viktig sak. Etter at den 25 år lange borgerkrigen tok
slutt i Sri Lanka i 2009, har forholdene bedret seg, og situasjonen har stort
sett stabilisert seg, men det har hele tiden vært utfordringer med
menneskerettighetssituasjonen i landet, og i løpet av det siste året har man
sett tendenser til noe økende uro.
Sri
Lanka har ikke vist framgang for å finne en politisk løsning der minoritetene i
landet ivaretas. Det er flere hundre tusen internt fordrevne flyktninger i Sri
Lanka, og mange lever fremdeles under dårlige forhold i flyktningeleirer i
nordøst, der det fremdeles er stort militært nærvær. Den generelle
menneskerettssituasjonen er bekymringsfull. Det er lite som tyder på at
myndighetene vil finne en politisk løsning på konflikten som vil sikre ytterligere
framtidig stabilitet og hindre diskriminering av minoritetsgrupper.
Det
at Sri Lankas regjering oppnevnte en granskingskommisjon som skulle undersøke
og belyse konflikten, har hatt lite troverdighet internasjonalt, og regjeringen
har blitt kritisert for ikke å gjennomføre en uavhengig gransking, som også
utenriksministeren nevnte i sitt svar. Kritikken har blitt forsterket etter at
et panel oppnevnt av FNs generalsekretær i april 2011 ga ut en rapport om
krigsforbrytelser i landet. Rapporten meldte at begge sider i Sri Lankas
borgerkrig har begått grusomheter mot sivile, og det kreves en internasjonal
gransking av mulige krigsforbrytelser. Det internasjonale samfunn etterlyser
konkrete, politiske initiativ fra myndighetene, slik utenriksministeren også har
gitt uttrykk for.
Norge
har hatt en viktig rolle i fredsarbeidet i Sri Lanka i mange år, og var en
viktig pådriver for våpenhvileavtalen som kom på plass i 2002. Norge har
engasjert seg i gjenoppbygging, i bistandsarbeid og i arbeidet med
menneskerettighetssituasjonen i landet.
Jeg
er glad for utenriksministerens tydelighet på at Norge fortsatt vil arbeide for
å bedre situasjonen i Sri Lanka.
Marit Nybakk (A) [15:20:26]: Takk for innspillene! Og jeg merket meg
særlig at utenriksministeren snakket om alvorlige styresettutfordringer på Sri
Lanka – altså ikke bare undertrykking, men rett og slett at vi i tillegg har
alvorlige styresettutfordringer med bl.a. korrupsjon og vanstyre i tillegg til
undertrykking, internering og brudd på menneskerettighetene.
Så er
det bekymring over stort militært nærvær i nord, som selvfølgelig underminerer
forsoning. Og det ser egentlig ut til at Sri Lankas regjering verken ønsker å
ta initiativ til en politisk løsning eller for den saks skyld gjennomføre det.
Samtidig er det veldig viktig, som to tidligere debattanter understreket, at
veien til en politisk løsning må gå gjennom politisk deltakelse, gjennom
stemmeurnene og ikke gjennom krig og terror.
For å
hindre ny, voldelig motstand er det samtidig av stor betydning at den politiske
forsoningsprosessen kommer i gang. Det er fem år siden vi opplevde dette
blodbadet i de nordlige områdene på Sri Lanka. I fem år har både tamilene og
andre minoriteter og det internasjonale samfunnet ventet på og forsøkt å bidra
til en forsoning, en politisk utvikling, som tar hensyn til minoritetene. I
stedet opplever vi ytterligere undertrykking av tamilsk språk, tamilsk
identitet, tamilsk kultur, og vi opplever at journalister trakasseres, særlig
de som er tamiler, og vi opplever undertrykking av hinduer, som er tamilenes
religion.
Jeg
registrerer at utenriksministeren var opptatt av at man bidrar til
gjenoppbygging, sysselsetting og landbruk i de nordlige områdene, og at også
Norge kan tenke seg å bidra til dette gjennom det sivile samfunn, altså sivile
organisasjoner på Sri Lanka.
Så er
det slik at samarbeidet med srilankiske myndigheter om en internasjonal
granskingsmekanisme er vanskelig. Jeg vil gjenta et spørsmål jeg hadde til
utenriksministeren: Er det tenkelig – og jeg oppfattet også at to tidligere
talere var inne på det – at Norge kan bidra med noe bilateralt med den
historien vi har, eller er det vanskelig?
Utenriksminister Børge Brende [15:24:06]: Jeg vil igjen takke interpellanten Marit
Nybakk for å ha reist viktige spørsmål. Jeg vil også takke for debatten og
engasjementet i salen.
Regjeringen
gir sin fulle støtte til det granskingsarbeidet som nå skal gjøres i regi av
kontoret til FNs høykommissær for menneskerettigheter, som jeg har vært inne
på.
Sri
Lanka har også behov for en politisk løsning, som ivaretar minoritetenes
interesser. Dette har srilankiske myndigheter selv forpliktet seg til etter
krigens slutt. Jeg håper regjeringen på Sri Lanka får i gang igjen
forhandlingene med TNA om en politisk løsning innenfor rammene av den
srilankiske staten.
Etter
min syn vil en politisk løsning kreve både vilje til forsoning og vilje til å
ta et oppgjør med fortiden. Derfor er det nødvendig med en gransking. Fra norsk
side er vi klare i vårt budskap til regjeringen på Sri Lanka om at de må
samarbeide med kontoret til FNs høykommissær for menneskerettigheter.
Som
representanten Nybakk var inne på, har Norge spilt en aktiv rolle gjennom mange
år på Sri Lanka frem til borgerkrigens slutt. Vi er ikke uvillig til å spille
en rolle bilateralt hvis de ulike partene skulle ønske det. Representanten la
til «eller er det vanskelig?» Jeg tror at representanten er inne på noe
vesentlig her. Det forutsetter i så fall at Rajapaksa, presidenten, og
regjeringen ønsker å bruke Norge i en mulig forsoningsprosess fremover. Hvis et
slikt ønske kommer, og jeg kan proaktivt fra Stortingets talerstol si at vi
stiller opp, gjenstår det å se om det er noe som vil oppleves som interessant fra
Rajapaksa og hans regjering på Sri Lanka i dag.
Vi
ser jo at denne regjeringen på Sri Lanka og store deler av den tamilske
diasporaen er på kollisjonskurs. Srilankiske myndigheter må nå gjennomføre
troverdige rettsprosesser mot dem som måtte være mistenkt for terrorhandlinger.
Det hviler her et tungt ansvar på srilankiske myndigheter for å skille mellom
lovlig politisk virksomhet og ulovlig virksomhet. Sri Lanka er nå et
mellominntektsland. Det vil derfor være i tråd med internasjonal praksis at
bistanden til landet gradvis reduseres. Norge vil imidlertid fortsatt arbeide
for å bedre situasjonen på Sri Lanka. Vi vil fortsatt bidra til støtte på ulike
måter gjennom ulike kanaler.
Samtidig
er det regjeringen på Sri Lanka som har hovedansvaret for å ta initiativet til
politisk kompromiss og forsoning.
Presidenten: Da er
debatten i sak nr. 6 over.
x
